Endelig skyller en bølge inn mot land. En som betyr noe. Bryter mot sanda langt der nede.
Jeg står midt oppe på fjellet.
Skimter vannflata og sjøen som trekker innover mot Nordbyen. Jeg legger det ene øret mot jorda. Det er tyst.
Byen er stille. Og det har vært stille lenge nå.
Tårnet ruver alene på toppen. Som et fyrtårn ute på en ensom holme lyser det opp natta.
Jeg stikker to hvite plugger inn i øra. Scroller nedover skjermen til jeg treffer M.
Tre jenter pluss en gutt så vidt fylt atten synger om smerte og begjær. De gjør det med en innlevelse som om de allerede har levd sine lange liv. Men det er lyden av noe ungt. En sjarmerende klagesang med ankeret dypt planta i kjærligheten. Sanger som blir til salmer. Sannsynligvis det nydeligste eksempelet på hva som rører seg under overflaten i vår lille by akkurat nå.
Men dette er bare ett av bandene som for alvor har fått folk til å begynne å prate igjen. Snu hodene sine vår vei. Og ikke minst trille terninger og snakke i svære bokstaver om den nye lyden fra den lille byen under fjellet.

Valget gjør en selv.
Over ett hundre og seksti tusen sekunder. Eller omgjort til låter.. Da teller vi cirka åtte hundre. Alt i løpet av tre julidager oppe på Slottsfjellet.
Så det handler om å velge de rette sekundene. Tida som har gått får du ikke tilbake. Trikset er å ta vare på hvert eneste sekund som om det neste aldri kommer.
Ofte kan det være det lille øyeblikket som blir den største opplevelsen. Ordene fra scenekanten som ikke var ment for bare deg, men føltes som akkurat det.
Og kanskje var det nettopp de tre unge jentene og den krushåra tynne gutten på kontrabass som ble høydepunktet denne sommeren. Ikke bandet fra England du hadde så store forhåpninger til. Ikke den skjøre syngedama du har hørt så mye på radio. Ikke duoen fra Statene som ble genierklært før de ga ut en eneste skive.
Det spiller egentlig ingen rolle hvem, hva eller hvordan. Så lenge du også denne sommeren gikk hjem med tilfredsstillelsen av at noe traff deg rett i hjertet.
Og om det skjedde ved Tårnlunden en tidlig torsdagskveld, eller en sen ettermiddag under solstrålene ved kastellscenen.
Ja.. det er ennå litt tidlig å si.